Han våknet da alarmen ringte. Den dumme, idiotiske alarmen. Han måtte ha den mest irriterende vekkerklokka i verden, den styggeste også. Han hatet å stå opp, virkelig hatet det, særlig til det spetakkelet. Det var bedre i helgene, da kunne han sove lenge. Han likte å sove, elsket å sove. Han drømte hver natt, alltid fine eller rare drømmer, aldri mareritt.
Han satte seg opp i sengen, strakk seg mot taket. Så sto han opp. Kledde på seg den blå dongeribuksa, han likte den, og han måtte jo være fin i dag, spesielt i dag. Hvor var nå beltet hans? Hver morgen måtte han lete etter beltet sitt, hver eneste morgen, men det begynte vel å bli mer en vanesak enn at han faktisk trengte å lete. Hver morgen var nemlig beltet hans på samme sted som morgenen før, og morgenen før der igjen, ikke at han forsto hvordan det havnet der. Han la seg ned på magen og dro den fram fra under senga. Han prøvde å ikke se, han visste hvordan det så ut under der, det var nok ikke pent. Siden mora hans ikke levde lenger og han bare bodde sammen med faren sin, var det ikke så viktig å holde det rent og ryddig, syns han. Faren, som het Hans forresten, han prøvde jo så godt han kunne, men han var ikke så glad i rengjøring selv, så han ville ikke tvinge sin sønn til å rydde, ikke så ofte i alle fall.
Men de få gangen han gjorde det skal man vel ikke si at det ble så veldig ryddig heller, bare på gulvet, men det var jo der det var viktig, mente han, der det syns. Steder som under senga for eksempel, der var det ikke så ryddig, han pleide å si til seg selv at det spilte ingen rolle, rottene måtte jo også ha et sted de kunne komme til. Under senga hans var det nok mat og seng til minst 15 rotter.
Så måtte han finne ei t-skjorte. Det var varmt ute, tenkte han, han trengte ikke jakke, bare en t-skjorte. Han fant fram to valgmuligheter. Han valgte tilslutt en blå, han likte den, dessuten var blå hennes yndlingsfarge. Ja, blå var bra.
Han fortet seg inn på badet, han måtte komme dit først. Faren brukte nemlig en hel evighet der inne, lenger tid enn han og mora hadde brukt tilsammen. Gudene måtte vite hva han brukte så lang tid på. Samme det, han klarte det, han kom først.
Da han kom inn på badet, stoppet han foran speilet, studerte speilbildet sitt. Johan het han. Et ganske enkelt navn, men han var jo en ganske enkelt gutt. Han likte det, det kledde han. Speilbildet hans var ikke noe å skryte av, han var som sagt ganske enkel, normal. Han var ikke den typen folk snudde seg for å se etter, men han var jo ikke stygg heller, han var normal, enkelt og greit. Men det spilte ingen rolle, ikke til vanlig, men i dag kunne han tenke seg å være litt spesiell kanskje. I dag kunne han hete, han tenkte seg om. Knut Eilert. Det var spesielt, var det ikke? Jo, det syns han. Det var nok ikke mange som har det navnet, tenkte han. Knut Eilert var bra. Han skulle nok ikke si det høyt, men han kunne jo late som, hete det, bare for seg selv, det kunne han.
Det dundret på døren, etter fem minutter, faren brukte minst tyve minutter selv, men med Johan regnet han med at fem var nok. Det var nok det også, han måtte bare pusse tennene. Det var han flink til. Han var nok den eneste i klassen som aldri hadde boret hos tannlegen. Tennene hans var fine. Før han forlot badet, sjekket han fort håret sitt, om det så bra ut. Desverre. Bedre lykke i morgen. Det sa han hver dag. Ikke det at det hjalp. Han hadde krøllete, rødt hår, krise, det var det det var. Hver morgen. Han fortet seg ut fra badet, ned trappen og inn på kjøkkenet. Heiv sammen en brødskive med hva ddet nå enn var på og løp ut døra. Han var nemlig alltid for sen. En av de få tingene som var spesielt med han, og det var ikke på en positiv måte.
Hele skoledagen gikk forbi, sakte, men sikkert, uten at han fikk med seg noe av det som ble sagt. Hverken i timene eller i friminuttene. Alt han kunne tenke på var henne. Han hadde noe han skulle spørre henne om. Det var det han tenkte på, hele dagen, ikke bare i dag, men helt siden han hadde bestemt seg. Han tenkte på hva han skulle si, hvordan han skulle si det, og hviktigst av alt, hva hun kom til å svare. Det siste forandret seg fra gang til gang. Om han var i godt humør eller ikke, akkurat nå var han det ikke, det var helt sikkert. Han hadde hatt hele dagen å forberede seg på, Knut Eilert. Men det hjalp ikke, skoledagen var snart ferdig, og tiden var snart inne. I går hadde han sett en film på tv, den handlet om at det kom en meteor mot jorden, men de klarte å styre den unna i tide. Han kunne trengt en sånn meteor nå. Det hadde ikke gjort noenting om det hadde kommet en å knust jorda i fillebiter, da hadde han sluppet unna, skammen, den kom garantert. Akkurat da ringte det ut, da det begynte å ringe var han nesten sikker på at det var en meteor som kom susende, men det var bare skoleklokka, typisk. Da han kom ut på gange, sto hun der, perfekt var hun. Raven svart hår ned til skuldrene, rett ned til vanlig, men i dag hadde hun det samlet i en hestehale bak. Verdens vakreste øyne, smaragdøyne, udefinerbar farge. Vakker. Hun smilte til han, vent, smilte hun til han? Det kunne ikke stemme, Han snudde seg rundt, men det måtte være han. Rart. Han hadde glemt hva han skulle spørre om. Det var helt borte, men da hun kom bort til han spurte han likevel. Han trodde han sa det han hadde tenkt han skulle si, men han var ikke sikker. Alt han fikk med seg var:"...vi to... ballet... kanskje...". Krise. Han skulle jo ikke, han hadde jo ikke tenkt... egentlig. Det måtte være Knut Eilert sin feil, bare hans, Johan var uskyldig. Men det spilte ingen rolle nå, Knut Eilert hadde tatt over. Nå måtte Johan stå her, ta imot skammen som kom, skuffelsen. Hun kom jo aldri til å si... "OK" Hun avbrøt alle tankene. "Jeg må gå nå, men jeg kan jo ringe deg". Hun smilte til han, igjen, så snudde hun seg å gikk.
Han så nok ganske dum ut der han sto. Men alle hadde gått. Hadde han hørt rett? Umulig, rett og slett. Hadde hun sagt ja? Han hadde gruet seg så lenge, så sa hun ja!
Han smilte for seg selv. Hun hadde smilt til han. Johan.
Han løp hjem, slengte fra seg sekken, løp ut igjen. Forbi huset og opp til skråningen ved kanten av skogen. Han pleide å sitte der. Å lese, eller gjøre lekser, eller bare tenke. I dag ville han ikke tenke, i dag ville han synge, danse, slå hjul. Det gjorde han også, slo hjul. Det gikk ikke så bra. Men det lille sekundet han fikk det til, da han snurret rundt, det sekundet var himmelsk, og da han falt gjorde det ikke noe. Da han lå der på ryggen, lo han. Høyt, han var glad, han var det resten av dagen også. Da han kom hjem, og da han spiste den brendte hjemmelagde maten til Hans. Da hun ringte ble han enda gladere, og da han la seg var han fortsatt glad. Han smilte seg i søvn.
Han våknet da alarmen ringte. Han måtte ha den tøffeste vekkerklokka i historien. Han hilste dagen velkommen, det kom til å bli en fin dag. Det var ikke helg, det var skole, men det gjorde ingenting. Han likte å sove, elsket det, men det var greit å stå opp også. Han drømte hver natt, alltid fine eller rare drømmer, aldri mareritt. Men han trengte ikke nettene til å drømme lenger, dagene var ganske flotte de også
Gratulerer Suzana med enda en sekser :0)
1 kommentar:
Gratulerer med en velfortjent sekser, Suzana!
Legg inn en kommentar