Min blå benk

Av: Suzana Marie Costa Johansen

Det er litt rart det der med lykke. Det kommer litt an på hvem du er og hva du har. Moren min sa en gang at livet er hva du gjør det til, og bare du kan bestemme din skjebne. Men mors ord var blandet med min fars. Han mente at penger var lykke, og det var det jeg vokste opp med, og sånn har jeg levd siden. Det var ikke før jeg mistet både kone og venner, og møtte en gammel mann på en blå benk at jeg begynte å tenke.

Klokken fem over seks sto jeg opp den dagen som alle andre dager. Det var en varm og fin dag, solen skinte. Den lekte seg liksom i tretoppene, mellom bladene før den lot strålene falle gjennom og ned på bakken der blomstene så smått begynte å titte frem. Fuglene kvitret, våren hadde kommet til byen vår.
Jeg la selvsagt ikke merke til dette, utenom at jeg syns det var et fælt spetakkel disse hersens fuglene lagde, mens jeg drakk min sedvanlige morgenkaffe og leste i økonomidelen av avisen.
Jeg hadde nemlig mine rutiner. Og hver morgen gikk jeg en tur i parken. Jeg hadde aldri forstått hvorfor folk likte å gå i parken, men jeg skulle da være som folk flest så hver morgen gikk jeg i parken før jeg skulle på jobb. Der var en benk i parken, en blå benk. Der pleide jeg å sitte en stund før jeg gikk på jobb. Jeg gjør det fortsatt, men den dagen var det annerledes.

Det satt nemlig en gammel mann på den blå benken, min benk. Jeg satte meg ned likevel, og hilste bare for å være høflig. Vi satt der en stund, stille. Det så ut som han satt og nøt været, våren, solen, fuglene, blomstene, den friske luften. Så så han plutselig på meg. Han så rart på meg.
- "Du er ikke lykkelig du, er du vel?", spurte han plutselig. Han sa det langsomt. Det var ikke et spørsmål, han sa det akkurat som en lege som kommer med dårlige nyheter. Og hva mente han med det? Jeg var da lykkelig. Jeg hadde en fin jobb, en fin bil, en fin leilighet. Det eneste som plaget meg nå var denne gamle mannen, som først satte seg på min benk, og deretter kom her og fortalte meg at jeg ikke var lykkelig.
-"Tull", sa jeg. Mannen så på meg som om han ikke hadde ventet noe annet.
-"Hva gjør deg glad?", spurte han meg. Han snakket til meg som om jeg var et barn. Men hva gjør meg glad? Hvis jeg sier fred og ro, kanskje han lar meg være i fred. Jeg sa det også; "fred og ro".
-"Du må lære deg å se", sa han. Hvem trodde han at han var?
-"Jeg ser utmerket godt, takk", sa jeg surt. Mannen smilte, igjen som han snakket med et barn. Jeg var faktisk 39 år gammel.
-"Jeg ser lykke overalt", hvisket han. "Særlig hos barna. Jeg ser ikke den lykken hos deg. Ser du den lille jenta med iskremen der borte?", han pekte.
Jeg så meg rundt. Det var ei lita jente der. Hun hadde blondt dukkehår og fregner. Hun hadde en rosa sommerkjole på seg og danset rundt med en saftis i handa.
- "Ja, hun med kjolen", sa jeg. Det var nemlig alt jeg så. Ei jente med kjole og is.
-"Lykke finns overalt, i store eller små porsjoner. Det kan være alt fra et barn som får sin første ti-kroning til nybakte foreldre som holder sitt barn for første gang. Eller en eier som kommer hjem til sin kjære hund etter jobb. Lykke finns i mange farger og fasonger. Noe er langvarig og noe er kortvarig", sa han og så på jenta i kjolen, hun hadde nemlig sølt is over hele seg.
Jeg forsto enda ikke hvor mannen ville med alt dette.
-"Se på det treet", sa han. "Hva ser du?".
- "Et tre?" sa jeg spørrende. Det er jo bare et tre. Mannen så strengt på meg og sukket.
-"Når jeg ser på treet ser jeg liv, jeg ser fullkommenhet. Du må lære å se lykke før du kan oppleve lykke". Så sa han ikke mer, han bare reiste seg, skate og stølt. Så gikk han, han bare snudde ryggen til meg og gikk. Men han fikk meg faktisk til å tenke.

Jeg kom for sent på jobben, for første gangen i mitt liv. Jeg har ikke sett han etter det, men jeg følte at han hadde rett, kanskje jeg ikke var lykkelig. Jeg kjøpte meg en hund, jeg kalte han "Gammer'n", jeg syns det passa. Jeg forandra litt på rutinene mine også, kanskje ikke helt men litt.
Jeg skulle gjerne fortalt deg hva jeg fant ut av i dagene som fulgte, men jeg syns du burde finne det ut selv. Du kan vel ta deg en tur i parken, og sette deg på en benk så kanskje det kommer til deg. Jeg har i hverfall funnet ut hva som gjør meg lykkelig. Jeg tror moren min hadde rett, jeg bare tolket det feil.