Jeg kom nesten til toppen, men så begynte det å helle nedover, og siden jeg var såååå sliten orka jeg ikke tanken på å gå oppover når jeg skulle "ned". Derfor snudde jeg. Jeg var svett og våt av regn, tom for vann (men fant noe godt fjellvann etterhvert så jeg fikk fylt opp vannflaskene mine) Mye mat hadde jeg heller ikke spist, og turen hadde tatt mye lengre tid enn forventet. Jeg gikk opp ca halv tre, og kl sju snudde jeg.
Jeg gikk og gikk, men kom aldri nærmere stedet jeg gikk opp, faktisk rota jeg meg bort fra stien, men fant heldigvis ti-på topp skiltene igjen, og tror jeg skjelden har vært så glad for å se disse skiltene. Men skiltene var litt misvisende, for da jeg kom til et vann for tredje gang skjønte jeg at jeg gikk i ring, og måtte skiftet kurs. 
Lettet over å ha funnet riktig vei trasket jeg først oppover en bakke, og deretter nedover. Nå var jeg på rett vei!! Jeg måtte gå fort for å komme ned før det ble mørkt.
Det ble mer og mer mørkt, og til slutt kunne jeg ikke se de røde merkingene på stien. Både jeg og Maks var utslitt. Når jeg stoppet for å få igjen pusten, la Maks seg ned til å sove. Faktisk gikk han av stien en gang og la seg ned. Det var vel en klar og tydelig beskjed om at matmor har blitt gal, og at gullgutten ikke ville være med på tur lenger.
Dette er det siste bildet jeg prøvde å ta. Det skal vise en gjeng sauer som har samlet seg og gått til ro for kvelden i huler de har gravd ut i en skråning...
Til slutt stoppet stien min i intet og jeg skjønte at jeg hadde gått meg bort igjen. Da var kl 23 på kvelden. Men jeg så da sjøen og noen hus, så jeg tenkte at jeg bare fikk gå nedover til jeg kom til veien, så kanskje jeg kunne ringe noen som kunne hente meg. Dvs. jeg trodde egentlig jeg skulle komme tilbake omtrent til bilen min når jeg bare kom ned. Første skritt nedover bakken skled jeg, og pang sa det i ankelen min. Jeg var sikker på at jeg hadde brekt noe for jeg hørte det "knakk". Der satt jeg, det var mørkt og jeg var svett og våt og sulten og tørst...Heldigvis hadde jeg telefon med, for da var det bare å ringe 113. De fikk fart på seg og sendte en politibil oppover. Jeg skulle ringe 112 så snart jeg så blålysene. Da viste det seg at jeg ikke var i nærheten av storjorda som jeg trodde, men nesten i sørvik (for de som er lokalkjent). Etter at jeg var lokaliset, kom røde kors og hundefører fra forsvaret. De ble sendt opp i fjellet for å lete etter meg, så ble det mye roping: HALLO og HALLO, og jeg akte meg ned på baken mot dem for det var sinnsykt bratt der jeg var + at jeg kunne jo ikke gå noe særlig på foten.
Til slutt kom det to menn og en dame + en hund å fant meg. Skal si Maks syns de var skumle. Han bjeffet og knurret til de skumle folkene som plutselig dukket opp i den mørke skogen og ropte så skummelt mot oss. Men de var jo snille da, og jeg var overlykkelig for at de kom å fant meg!!! Jeg fikk karret meg ned på en skogsbilvei der en militærbil kom å hentet meg og kjørte meg ned til bilveien. Halv tre satt jeg i ambulansen. Da hadde jeg vært på fjellet i 12 timer. Jeg fikk av meg de våte klærne og fikk varme tepper på meg. Deretter ble jeg kjørt til sykehuset for en sjekk. Maks ble kjørt i politibil hjem.
Temperaturen min var bare bittelitt lav, jeg fikk vel igjen for akingen tenker jeg. Blodtrykk var supert og oksygen var 99 av 100 så det var jo også supert. Røntgen viste heldigvis ingen brudd, så da skal jeg bare bruke en bandasje og krykker i noen få dager og så er jeg ship shape igjen. Så... det var en skremmende opplevelse, og bærbar GPS + kompass står på ønskelista. Dessuten tror jeg at jeg tar litt kortere topp-turer i fremtiden
Harstad tidenes nettutgave:
3 kommentarer:
Bare glad dere kom dere vel hjem igjen.
Men du for en action du har hatt ;)
Jaja, det er ikke hver gang du kommer i avisa ;) Men godt at det ble en lykkelig slutt! Kart og kompass kan være greit å ha ja, i tilfelle...
Det er bare så fint å høre at alt gikk bra. For en strabasiøs tur du har hatt. Og det før du falt til og med.
Legg inn en kommentar